Det er sagt og skrevet mye om Kong Harald V siden nasjonen mottok dødsbudskapet 28. august. Gjennom et langt liv i tjeneste for Norge utførte han det mesterstykket at et overveldende flertall av oss opplevde ham som vår konge. Vi følte at han så oss og livene våre slik de var, med strev, sorg, glede og håp. Derfor var det så mange som var så glade i ham.
I klassikeren Fyrsten fra 1513 skriver den italienske filosofen Machiavelli at det beste for en leder er å være både elsket og fryktet. Men dersom man må velge, er det tryggere å være fryktet enn elsket. Det rådet har preget mange herskere gjennom historien.
Kong Harald valgte en annen vei.
I et konstitusjonelt monarki er det lite rom for hard makt. Kongen styrer ikke landet, han leder ikke regjeringen, og han kommanderer ikke sine undersåtter. Likevel forvalter han makt og innflytelse, som også kan brukes og bety en forskjell i nasjonens liv.
Kong Harald gjorde en forskjell. Han vant folket ved å være vennlig og vise omtanke.
Han var til stede i nasjonens største traumer og i våre lykkeligste øyeblikk. Han fant ordene når katastrofer rammet, og han delte gleden når landet hadde noe å feire. Han viste dette i taler og offentlige opptredener, men hans særegne styrke kom kanskje aller tydeligst frem i møtet med enkeltmennesker.
Historien som har gjort sterkest inntrykk på meg den siste uken, er fortellingen til Marthe Kristine Paulsen. Hun vokste opp med vold i hjemmet. Da hun var tolv år gammel, skrev hun sammen med andre barn tilknyttet stiftelsen Alternativ til Vold et brev til kongen. De fortalte om frykten de levde med, og om hvordan det var å vokse opp i et hjem preget av vold og alkoholmisbruk.
Kongen svarte ikke med en høflig hilsen fra sin sekretær. Han inviterte barna til Slottet. Han ønsket å møte dem. Han ville høre historiene deres.
En iskald desemberdag i 2002 troppet barna opp på Slottet og fortalte om oppveksten sin. De satt ansikt til ansikt med kongen, og han lyttet nøye til det de fortalte. Så sa han ordene som fikk sånn kraft og tyngde:
«Det er ikke deres skyld.»
For Marthe Kristine Paulsen ble disse ordene avgjørende. Senere har hun fortalt at hun sannsynligvis ikke ville vært her i dag om det ikke hadde vært for møtet med kong Harald.
Elleve år senere vendte familieterapeut Øyvind Aschjem tilbake til Slottet for å motta Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid mot familievold. Han var den samme terapeuten som hadde fulgt barna den gangen.
Under audiensen spurte kongen: «Hvordan går det med Marthe og de andre?»
Elleve år var gått. Likevel husket han dem.
Det er lett å avfeie slike historier som anekdoter. Men kanskje er det nettopp i slike øyeblikk vi ser et menneskes karakter klarest. Ikke i talene, ikke i seremoniene og ikke i de historiske fotografiene, men i evnen til å se og huske sårbare mennesker som samfunnet så lett glemmer.
«Makt korrumperer», heter det.
Ofte stemmer det, men kong Harald fremstår som et unntak. Kanskje skyldes det at han aldri måtte kjempe seg til makten. Hans livsoppgave ble gitt ham ved fødselen, og ikke vunnet gjennom ambisjoner eller spisse albuer. Kanskje skyldes det også noe mer grunnleggende ved hans personlighet: varmen, humoren, den stille selvinnsikten og den litt sjenerte fremtoningen. Det gjorde han menneskelig i en rolle som lett kunne blitt fjern.
Kong Harald stod løpet ut. Han tjente landet til det siste.
Han var folkekongen. Han møtte mennesker med respekt og vennlighet. I en tid hvor mange ledere søker å bli fryktet, minner hans liv oss om at det også finnes en annen form for autoritet.
Den som springer ut av tillit.
Den som gjør at et folk ikke bare respekterer sin konge, men er glad i ham.
