5 dager har gått siden det svenske riksdagsvalget søndag 13. september. Andreas Norlén, som er talman i Sveriges riksdag, har i flere omganger gitt ulike partiledere i oppdrag å forsøke å danne regjering. Først ut var Socialdemokraternas Magdalena Andersson, deretter fikk Centerpartiets Elisabeth Thand Ringqvist prøve seg. Da begge forsøkene mislyktes, gikk stafettpinnen videre til sittende statsminister Ulf Kristersson fra sentrum-høyre-partiet Moderaterna.
Det har vært tøffe tak i svensk politikk de siste årene. Mye av forklaringen ligger i den sterke fremgangen til det nasjonalkonservative partiet Sverigedemokraterna. Partiet har hatt jevn vekst siden starten av 2000-tallet, og i 2014 ble det Sveriges tredje største parti. I mange år var det et parti ingen av de andre partiene i Riksdagen ønsket å samarbeide med eller gi politisk innflytelse.
Decemberöverenskommelsen var en svensk politisk avtale som ble inngått i 2014. Bakgrunnen var en regjeringskrise, der partiene samlet seg om en avtale som skulle gjøre det mulig for en mindretallsregjering å styre uten å gi noen som helst innflytelse til Sverigedemokraterna. Avtalen skulle opprinnelig gjelde frem til 2022, men brøt sammen allerede i 2015 da Kristdemokraterna trakk seg.
I 2022 ble Sverigedemokraterna Sveriges nest største parti. Da ble partiet en del av det parlamentariske grunnlaget for den nye borgerlige regjeringen, ledet av Ulf Kristersson. Partiet fikk dermed en helt annen innflytelse over svensk politikk enn det hadde hatt tidligere. Ved valget i september falt imidlertid oppslutningen ved et riksdagsvalg for første gang, fra 20,5 prosent i 2022 til 17,5 prosent. Forhandlingsstyrken til ytre høyre-partiet er dermed svekket.
Hvordan kan det ha seg at det drøyer så lenge før en ny regjering er på plass i Sverige? Og hvorfor er prosessen så annerledes enn det vi er vant til i Norge?
En viktig forklaring på at regeringsbildningen nå er så krevende, ligger i forskjellene mellom svensk og norsk parlamentarisme. Sverige praktiserer positiv parlamentarisme, mens Norge har negativ parlamentarisme.
I Sverige må en statsministerkandidat få støtte fra et flertall i Riksdagen, eller i det minste ikke ha et flertall mot seg ved statsministeromröstningen i Riksdagen – for å kunne tiltre. Det betyr at minst 175 av de 349 representantene må avstå fra å stemme mot kandidaten. I Norge er utgangspunktet annerledes. Her kan en regjering tiltre og fortsette så lenge det ikke er et flertall i Stortinget som uttrykker mistillit.
Den norske modellen gjør det mulig å danne regjering uten et avklart flertall bak seg. En mindretallsregjering kan styre ved å søke ulike flertall i Stortinget fra sak til sak. Det gir større fleksibilitet for en mindretallsregjering, men stiller større krav til politikernes evne til å finne kompromisser.
Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet kunne derfor fortsette i regjering etter stortingsvalget i fjor høst selv om partiet bare fikk 53 av de 169 representantene som ble valgt inn. Situasjonen ble først satt på spissen under budsjettforhandlingene med Sp, SV, Rødt og MDG, men til slutt klarte regjeringen å samle et flertall gjennom en avtale som alle fem partier stemte for.
Positiv parlamentarisme har i seg en risiko for at regeringsbildningen låser seg dersom partiene ikke klarer å samle tilstrekkelig støtte bak en statsministerkandidat. Det er nettopp dette vi nå ser i Sverige. Riktignok har svenskene en sikkerhetsventil: Dersom det ikke lar seg gjøre å danne regjering, kan det skrives ut nyvalg. En tilsvarende mulighet finnes ikke i det norske parlamentariske systemet.
Nå drar det seg til i Sverige. Neste uke skal Riksdagen gjennomføre sin tredje statsministeromröstning. Fortsatt er spørsmålet om hvilken innflytelse Sverigedemokraterna skal ha, og dette er den avgjørende skillelinjen i svensk politikk. Siste nytt er at partileder Jimmie Åkesson har sagt at de kan akseptere en borgerlig regjering selv om de ikke selv får plass rundt bordet. Centerpartiets leder sa deretter at de vil støtte den statsministerkandidaten som kan gi best «totalpakke». Til tross for at partiet hele tiden har pekt på Magdalena Andersson som sin foretrukne statsminister, åpnet hun altså for å støtte Moderaternas leder Ulf Kristersson.
Dette har fått Socialdemokraternas leder til å se rødt. Om Centerpartiets mulige sidebytte uttalte hun at «det vil være det største politiske sviket i moderne politisk historie».
Men ingenting er avgjort.
Dersom Ulf Kristersson heller ikke lykkes med sitt sonderingsoppdrag, går Sverige sannsynligvis mot nyvalg.
