Kommentaren er skrevet sammen med Espen Gamlund, professor ved Universitet i Bergen og først publisert i Dagens Næringsliv.
«Jeg er veien, sannheten og livet», sier Jesus i Johannesevangeliet. I to tusen år har vi bygd vår vestlige sivilisasjon på ideen om at sannhet finnes. Og at den er forpliktende.
Men noe har skjedd siden vi tilsynelatende har sluttet å tro på den. Nå er det løgn, løgn, løgn, over hele linjen.
Det lyves på inn- og utpust. Både i utlandet og her hjemme. Sannheten er ofte det første som forsvinner når personer og organisasjoner begynner å beskytte seg selv.
Den som lyver, sier noe usant med hensikt å bedra eller dekke over.
En hel verden synes å være enige om at Donald J. Trump er en notorisk løgner. USAs tidligere president, Bill «I did not have sexual relations with that woman, Ms. Lewinsky» Clinton, er også tilbake i manesjen.
Hans første kommentar knyttet til utspørringen om forholdet til Jeffrey Epstein var: «I saw nothing and did nothing wrong».
Hvorfor skal vi tro på ham denne gangen?
Her hjemme har Epstein-avsløringene vist at flere er unøyaktige i omgang med sannheten. Den tidligere Høyre-toppen og nylig avgåtte sjefen i World Economic Forum, Børge Brende, løy om sin kontakt med Epstein.
Årsaken han oppgir til Aftenposten er like oppsiktsvekkende som den er pinlig: «Jeg har, som mange andre, følt et stort ubehag ved å bli knyttet til Jeffrey Epstein, og jeg var redd for at kontakten skulle bli fremstilt som noe annet enn det den var. Det er det ærlige svaret».
I november nektet han for å ha hatt kontakt med ham og svarte blant annet dette til samme avis: «Det faller jo på sin egen urimelighet. Hvorfor skulle jeg ha hatt et ønske om å møte med en dømt overgriper? Hvem er det som hevder at jeg har ønsket et slikt møte?»
Men det var altså løgn. Ikke alle serverer blanke løgner, men forteller isteden halvsannheter.
Det er nå godt kjent at Thorbjørn Jagland hadde utstrakt kontakt med Jeffrey Epstein mens han var leder av Nobelkomiteen og senere som generalsekretær i Europarådet.
Det er dokumentert at han ga ufullstendige og misvisende fremstillinger av denne kontakten, og at han senere endret sin forklaring. Tiden vil vise om Jagland kun har vært lite nøyaktig i fremstillingen av sannheten, eller om han også har løyet.
Løgn eller halvsannheter kan fremstå som enkle utveier når du havner i trøbbel, så hvorfor ikke bare gjøre det?
Uærlighet er i utgangspunktet etisk problematisk i seg selv. Men det etablerer også et nytt og mer krevende problem: Den som lyver må kontinuerlig forsvare en virkelighet som ikke finnes. Derfor har løgner en tendens til å formere seg.
Hvis du har begått en feil, må du tørre å snakke sant om det som er vanskelig. Snakker du sant med en gang, blir du lettere tilgitt.
Det er selvsagt menneskelig å feile. Men feil kan være beklagelige uten å være moralsk diskvalifiserende.
Å lyve eller unnlate å snakke sant for å dekke over feilen innebærer derimot et nytt moralsk brudd. Det er dette som ofte gjør det som i utgangspunktet var en håndterbar situasjon, til et tillitsproblem.
Sannferdighet og god kommunikasjon bidrar til å bygge tillit.
Ifølge NHH-professor Alexander W. Cappelen er tillit nødvendig for verdiskaping. Han peker på at den høye tilliten er en forutsetning for at en så stor kollektiv økonomisk ordning som Oljefondet fungerer i Norge. Vi stoler altså på at politikerne ikke putter disse pengene i egen lomme.
Løgn og dårlig kommunikasjon svekker tillit. Selv om vi er gode på tillit i Norge, er vi altså ikke best i klassen på sannferdighet. Men hvis vi ikke forbedrer det siste, kan det første fort gå tapt.
Vårt klare råd, særlig til personer med viktige tillitsverv, er derfor: Unngå moralske feiltrinn. Hvis du først har gjort en feil, innrøm feilen med en gang, om nødvendig, beklag den. Det er god etikk. Det er god kommunikasjon.
Fritt sitert etter DumDum Boys: Løgn, løgn, løgn, over hele linjen. Mandag hele året. Det er ingenting å le av.
