«Norge elsker å gjøre samme feil som Sverige, vi venter bare noen år før vi setter i gang.» Jeg har aldri hørt den samme spøken bli brukt om Island. Egentlig vet jeg ikke om så mange politiske ideer fra Island som er blitt overført til Norge.
Spørsmålet er om dette kan endre seg nå, for i disse dager er det Island som er i søkelyset. Det er stor spenning knyttet til hva islendingene svarer når det avholdes folkeavstemning 29. august. Det er en såkalt rådgivende folkeavstemning, der islendingene skal si om de ønsker å gjenoppta forhandlingene mellom EU og Island om en medlemsavtale. Island startet forhandlinger om EU-medlemskap i 2009, men et regjeringsskifte på Island førte til at forhandlingene ble satt på vent i 2013.
Mange mener at islendingenes svar i folkeavstemningen vil være avgjørende også for den norske debatten, og vårt forhold til EU - men er det så sikkert?
I en artikkel i Aftenposten 23.8 peker Kjetil Alstadheim på at det ikke er de samme gruppene som er negative til EU på Island som i Norge. Et eksempel på dette er at næringslivet på Island i stor grad er imot en tettere tilknytning til EU. Et overraskende standpunkt sett i lys av den norske EU-diskusjonen, der næringslivet stort sett sier ja. Alstadheim peker også på at ønsket om å beholde selvbestemmelse er viktig på Island, men at de som er mest opptatt av dette er høyresiden.
Det er altså flere sider ved situasjonen på Island og deres EU-debatt, som viser at en direkte sammenligning ikke alltid fungerer. Likevel vil nok islendingenes svar påvirke norsk EU-debatt, men hvordan?
Dersom islendingene svarer nei, vil EU-motstanderne i Norge få ny energi. De vil kunne bruke «hva sa vi»-kortet i lang tid fremover. Nei-siden står allerede sterkt i Norge. I august kom nye tall fra TV2 som viste følgende om norsk EU-oppslutning: Nei-siden fikk 55,1 prosent, en framgang på 2,2 prosentpoeng siden målingen i desember 2025. Ja-siden gikk 0,2 prosentpoeng tilbake til 28,6 prosent, mens 16,3 prosent sa at de var usikre. Det er sannsynlig at flere vil henge seg på, og ri på denne nei-bølgen i kjølvannet av et eventuelt islandsk nei.
Det er også flere politiske partier som vil puste lettet ut om Island velger å si nei til videre forhandlinger med EU. Ikke minst gjelder det Arbeiderpartiet. Et nei, vil bety at det blir «business as usual» i tiden som kommer. EU-spørsmålet vil sannsynligvis ikke komme høyere opp på agendaen i de politiske debattene og regjeringen kan fortsette som før. Et nei vil altså kunne styrke Arbeiderpartiet. FrP, som allerede topper målingene på høyresiden, vil absolutt ikke tape på et islandsk nei.
Både Venstre og Høyre er partier som har et behov og et uttrykt ønske om å diskutere et norsk EU-medlemskap. Et islandsk ja, vil derfor kunne bety at spesielt Høyre kan dyrke frem denne saken, når de skal bygge opp en identitet som skiller dem fra FrP. Spørsmålet er om det er EU-saken som kan gi dem skikkelig vind i seilene. Dersom vi ser på prosentandelene som er på ja-siden i Norge, er det lite sannsynlig at dette vil gi dem et stort nok løft.
Hvis Island sier ja til å gå inn i nye forhandlinger med EU, vil det på nytt sette søkelyset på EØS-avtalens utilstrekkelighet i møte med dagens EU. Norge vil følge forhandlingene mellom Island og EU med argusøyne. Resultatene islendingene oppnår i problematiske saker som for eksempel fiskeri, vil også gi oss en pekepinn om mulighetene for Norge dersom vi skulle gå inn i forhandlinger om medlemskap.
Et islandsk ja vil sannsynligvis også tvinge frem en EU-debatt i Norge. Hvilken type EU-debatt det blir er derimot usikkert. Vil det bli en teknisk diskusjon om verdien av en EØS-avtale når kun Liechtenstein og Norge blir igjen? Eller vil det bli en mer detaljert gjennomgang av de temaene der Islands forhandlingsresultat kan true Norges posisjon på ulike områder, fordi det gir Island umiddelbare fordeler i et europeiske samarbeid? Og hvilket debattklima vil det bli? I Nationen har vi kunnet lese at debatten har foregått på en svært sivilisert måte på Island. Hvor splittende kan den bli i Norge?
Uansett om Island svarer ja eller nei på lørdag, må vi ikke glemme at det ikke er noen andre enn Norge selv som kan gjøre seg opp en mening om eget forhold til EU. Det vil alltid dukke opp nye saker som vil aktualisere vårt forhold til EU. Dersom Norge ikke selv gjør en omfattende analyse, som gjør oss rustet for å møte EU-spørsmålet og andre strategiske spørsmål, vil diskusjonen også forbli uforandret. Det er den oppstykkede debatten som vi allerede kjenner, som preges av enkeltsaker og ikke av en helhetlig tilnærming.
Regjeringens innstilling til EU-saken vil kunne påvirkes, dersom Island ror i land en god løsning i en eventuell forhandling. Det er derimot vanskelig å spå om folk flest sitt syn på et eventuelt EU-medlemskap vil påvirkes av Islands valg. «No man is an island», heter det. På det nåværende tidspunkt er det fristende å legge til, «except a Norwegian».
