Etter at Ine Eriksen Søreide i begynnelsen av august gjorde det klart at partiet ikke ville bidra til å videreføre kuttene fra 1. september, har det ikke manglet på mishagsytringer fra Senterpartiet og FrP. Sylvi Listhaug har blant annet vist til at mange i Høyre er uenige: «De er fortvilet over at ledelsen ikke ser hvordan livet på bygda arter seg og hvor avhengig folk er av bilen», uttalte hun til E24.
Listhaug har rett i at partilederen har fått mye pes internt. «Distriktsopprøret» i Høyre har sågar ført til opprettelsen av et eget nettverk for å fremme distriktenes interesser overfor den Oslo-dominerte ledelsen i partiet.
Men er det sant at det i første rekke er de som bor og arbeider i distriktene som nå opplever en økonomisk hardere hverdag?
Hvordan økte kostnader slår ut for næringslivet er en sammensatt diskusjon som blant annet avhenger av bransje, beliggenhet og transportbehov. I det følgende avgrenses derfor problemstillingen til «folk flest» – altså husholdningene.
Her vet vi at vaner og økonomiske prioriteringer er forskjellige. Men SSBs tall for 2025 tyder på at norske husholdninger i gjennomsnitt bruker rundt 30 prosent av disponibel inntekt på boutgifter.
Boutgiftene utgjør dermed for mange husholdninger en langt større belastning enn utgifter til transport og drivstoff. For dem med høy gjeld gir selv en moderat renteoppgang betydelig utslag.
Seks uker etter at Stortinget vedtok kutt i drivstoffavgiftene, hevet Norges Bank styringsrenten med 0,25 prosentpoeng. Bankene var raskt ute med å varsle tilsvarende økning i utlånsrentene.
La oss se på to familier. Den ene bor i distriktskommunen Stranda, den andre i Oslo. Familien på Stranda har en samlet årsinntekt på 1,2 millioner kroner, mens Oslo-familien har 1,4 millioner.
I Stranda var gjennomsnittlig kvadratmeterpris på boliger i 2. kvartal 2025 om lag 23.000 kroner. I Oslo var gjennomsnittlig kvadratmeterpris for blokkleiligheter 100.900 kroner i 2025.
Familien på Stranda kan dermed kjøpe en bolig på 120 kvadratmeter for rundt 2,76 millioner kroner. Med et krav om 10 prosent egenkapital kan de i prinsippet låne rundt 2,5 millioner kroner, forutsatt at øvrige krav i utlånsforskriften er oppfylt.
Oslo-familien har 200.000 kroner høyere inntekt, men må betale rundt 8,1 millioner kroner for en leilighet på 80 kvadratmeter. Fem ganger årsinntekten gir dem en maksimal samlet gjeld på 7 millioner kroner etter utlånsforskriftens gjeldsgrense.
Så kommer renteøkningen.
For familien på Stranda innebærer 0,25 prosentpoeng høyere rente på 2,5 millioner kroner en årlig merkostnad på 6.250 kroner før rentefradraget. Etter 22 prosent rentefradrag er kostnaden 4.875 kroner.
For Oslo-familien blir den tilsvarende renteøkningen 17.500 kroner, eller 13.650 kroner etter rentefradrag.
Allerede her er forskjellen betydelig, men så var det drivstoffet.
Oslo har et kollektivtilbud som gjør at mange husholdninger kan klare seg uten egen bil. For en familie med to voksne er det dessuten verdt å merke seg at Ruter i år satte ned prisen på månedskort i Oslo med 150 kroner. Hvis prisen ikke settes opp igjen ved budsjettbehandlingen i høst, betyr det 3.600 kroner lavere årlige utgifter for to voksne.
I mange distriktskommuner er bilen vanskeligere å unnvære. I Stranda arbeider riktignok majoriteten av de yrkesaktive innbyggerne innenfor kommunegrensen, og mange har kort reisevei. Men la oss likevel anta at én av de to voksne i familien pendler daglig med dieselbil til en arbeidsplass i nabokommunen Sykkylven.
Med 6,7 mil daglig kjøring, et forbruk på 0,6 liter per mil og 230 arbeidsdager blir merkostnaden etter gjeninnføringen av drivstoffavgiftene rundt 4.200 kroner i året, dersom hele avgiftsøkningen slår ut i pumpeprisen.
En pengepolitisk og en finanspolitisk beslutning har altså de siste månedene påvirket husholdningsøkonomien i by og land på ulike måter: renteøkningen på boliglån og gjeninnføringen av drivstoffavgiftene.
I vårt eksempel får familien på Stranda en samlet årlig merkostnad på rundt 9.000 kroner når renteøkningen er regnet etter rentefradrag og drivstoffkostnaden er lagt til.
For Oslo-familien er renteøkningen alene på rundt 13.650 kroner etter rentefradrag. Tar vi med Ruters reduserte månedspris, blir nettoøkningen rundt 10.000 kroner.
Forskjellen mellom familiene er dermed langt mindre enn man kunne få inntrykk av dersom man bare ser på drivstoffprisene. I vårt eksempel er den tvert imot rundt 1.000 kroner i året i favør av familien på Stranda.
Poenget er ikke at dyrere drivstoff ikke biter i distriktene. Det gjør det. For en familie som er avhengig av en fossildrevet bil, er økte drivstoffpriser en reell belastning.
For husholdningene sett under ett er boutgiftene likevel en langt større utgiftspost enn drivstoffkostnadene. De med høy gjeld er særlig utsatt. Norges Bank holder sitt neste rentemøte torsdag 24. september og spenningen knytter seg til om renten skal holdes på 4,25 prosent eller heves ytterligere.
Skulle styringsrenten øke med ytterligere 0,25 prosentpoeng, vil denne renteøkningen alene gi familien på Stranda om lag 4.875 kroner i økte årlige renteutgifter etter rentefradrag, mens Oslo-familien vil få rundt 13.650 kroner. En renteøkning slår altså langt hardere ut for husholdninger med store boliglån enn økningen i drivstoffavgiftene gjør for den ene familien i vårt eksempel.
Om styringsrenten og boliglånsrentene vil falle i 2027 eller 2028, er usikkert. Det samme gjelder utviklingen i drivstoffprisene, som påvirkes av oljepris, valutakurs og utviklingen i de internasjonale markedene for raffinerte oljeprodukter.
Mye taler likevel for at husholdninger med høy boliggjeld får de største økonomiske utfordringene i tiden fremover. Slike husholdninger er det flest av i og rundt de største byene, der boligprisene er høyest.
Det betyr ikke at folk i distriktene har det enkelt. Men fortellingen om at dagens kostnadsøkninger gjør det så mye verre her enn i sentrale strøk, står ikke til troende.
Kanskje tiden er inne for et byopprør?
