Så stor er fullmakten regjeringen ber Stortinget om i forslaget til statsbudsjett for 2027 for å kunne inngå avtaler om kjøp av klimakvoter fra land utenfor EU/EØS. For 2026 er fullmakten til å inngå slike avtaler på inntil 15 milliarder kroner. Blant tiltakene er utbygging av solkraft i Zambia og utfasing av subsidier til fossilt brensel i Usbekistan.
Det er imidlertid langt fra sikkert at regjeringen får grønt lys til å kunne bruke et så stort beløp. «Vi sponser den grønne omstillingen i andre land, og så blir vi selv hengende etter», sier SVs Lars Haltbrekken til E24. Han mener regjeringen har vært «helt utrolig god på å sette mål, og helt elendig eller – hvis det er lov til å si – ræva på å følge dem opp».
Også MDG er kritisk. Riksrevisjonen og Miljødirektoratet har dessuten advart mot risikoen ved å basere seg på internasjonale klimakvoter, og Miljødirektoratet har anbefalt at Norge kutter mest mulig av utslippene hjemme. Se E24s omtale av advarslene.
Klima- og miljøminister Sigrun Aasland mener på sin side at internasjonale kvotekjøp ikke skal gå på bekostning av den grønne omstillingen her hjemme.
Men hvordan havnet vi egentlig der at skattebetalerne skal finansiere klimatiltak i fjerne himmelstrøk med milliardbeløp?
Bakgrunnen er Parisavtalen, som ble vedtatt på klimatoppmøtet i 2015 og ratifisert av Norge i 2016 etter enstemmig vedtak i Stortinget. I likhet med nesten alle verdens land forpliktet vi oss dermed til en internasjonal avtale for å bekjempe klimaendringene. Målet var å holde den globale oppvarmingen godt under to grader og tilstrebe å begrense den til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielt nivå (1850 – 1900). Avtalen legger også opp til at rike land skal bidra med økonomisk støtte til utviklingsland for å redusere utslipp og tilpasse seg klimaendringene.
FNs miljøprogram advarer i sin siste rapport om at verden trolig vil passere 1,5-gradersmålet. Derfor haster det med å kutte utslippene for å begrense hvor mye temperaturen stiger, og hvor lenge den blir liggende over målet.
Spoler vi frem til 2025, vedtok Stortinget å lovfeste et klimamål om at Norges klimagassutslipp innen 2035 skal reduseres med minst 70 – 75 prosent sammenlignet med 1990. Arbeiderpartiet fikk støtte fra Høyre og Venstre til lovfestingen av målet. SV, Rødt og MDG mente målet var for svakt, mens Senterpartiet og KrF hadde andre innvendinger. FrP gikk imot fordi de anså målet som urealistisk og for kostbart.
Sett i forhold til hva Norge faktisk har klart av utslippskutt på hjemmebane, er det ikke til å undres over at målet omtales som «urealistisk». For ifølge SSB var de norske klimagassutslippene ved utgangen av 2025 redusert med kun 13,9 prosent sammenlignet med 1990.
En viktig forklaring på at Norge ligger milevis etter Danmark og Sverige i nasjonale klimakutt er utslippene fra olje- og gassvirksomheten, som utgjør en vesentlig del av de nasjonale utslippene. Samtidig har norsk gass fått stor betydning for Europas energiforsyning etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Det har gjort avveiningen mellom klimaambisjoner, energisikkerhet og økonomiske interesser enda mer krevende.
Men også på land går omstillingen sakte, eller «helt ræva» med Haltbrekkens ord. Utbygging av ny vindkraft møter betydelig motstand, og har tilnærmet stanset opp. Elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner til havs skaper strid, og det samme gjelder satsingen på havvind. Det politiske dramaet om drivstoffavgiftene illustrerer også hvor vanskelig det er å gjennomføre tiltak som faktisk reduserer utslippene. Når målet er å kutte utslipp av klimagasser, er det ikke veldig smart å sette ned prisen på drivstoff som bidrar til det motsatte.
Regjeringen hevder likevel at målet for 2035 er innen rekkevidde. I Grønn bok – Regjeringens klimastatus og -plan for 2027 anslår regjeringen at nasjonale utslippskutt og bidrag fra deltakelsen i EUs kvotesystem samlet kan gi en måloppnåelse på om lag 66 prosent. Av dette kommer anslagsvis 44 prosent fra utslippsutviklingen i Norge, mens resten forutsetter bidrag fra EUs kvotesystem. I dette systemet må industrien kjøpe kvoter for utslippene sine. Det gir bedriftene et økonomisk insentiv til å kutte utslippene.
Det er imidlertid knyttet usikkerhet til disse beregningene. Regjeringen vil derfor også kjøpe internasjonale utslippsreduksjoner gjennom Parisavtalens artikkel 6 for å dekke deler av gapet mellom forventet måloppnåelse og det lovfestede målet på 70 – 75 prosent. Slike kvotekjøp kan bidra til globale utslippskutt, men de reduserer ikke utslippene fra norsk industri, transport eller olje- og gassvirksomhet.
Her ligger også en politisk utfordring for Arbeiderpartiet og regjeringen. For å få Høyre og Venstre med på lovfestingen av klimamålet i 2025, måtte Ap nemlig godta et anmodningsvedtak fra Stortinget. I dette blir regjeringen bedt om å planlegge for at klimamålet skal nås med utslippskutt i Norge og i samarbeid med EU, og komme tilbake til Stortinget i løpet av 2026 med forslag til hvordan dette kan sikres.
Vedtaket nevner ikke kjøp av klimakvoter fra land utenfor EU/EØS, som indikerer at det også på borgerlig side er skepsis til slik pengebruk for å nå klimamålene.
Dette innebærer ikke et uttrykkelig forbud mot slike kjøp. Men det er likevel et paradoks dersom vi blir flinkere til å finansiere andres utslippskutt enn til å gjennomføre våre egne. En fullmakt på 26 milliarder kroner bør derfor ikke bli en snarvei rundt den vanskelige delen av klimapolitikken. Før Stortinget åpner lommeboken, bør regjeringen vise hvordan Norge faktisk kan og skal kutte utslippene – ikke bare hvordan vi skal betale andre for å gjøre det.
