Da min kone og jeg dro på ferie til Vilnius i fjor, ble kredittkortet ved ankomst til hotellet belastet med en turistskatt på to euro per person per døgn – den gang rundt 25 kroner.
Skatten gjelder gjester som benytter korttidsinnkvartering i den litauiske hovedstaden. Med et forenklet regnestykke, basert på rundt én million besøkende og et gjennomsnittlig opphold på 2,5 døgn, gir det byen rundt fem millioner euro i årlige inntekter dersom alle avgiftspliktige overnattinger legges til grunn.
Vel verdt pengene, konstaterte vi etter å ha gjort oss kjent med den vakre og historisk interessante byen.
Ingen avgiftssystemer er perfekte. Men i Vilnius – som i en rekke andre europeiske byer – fremstår turistskatten som enkel, forståelig og håndterbar.
I Norge har debatten om turistskatt, som formelt kalles besøksbidrag, pågått i flere tiår. For ti år siden skjøt den fart da reiselivsboomen for alvor traff steder som Lofoten, Geiranger og Trolltunga. Mange små lokalsamfunn opplevde akutt slitasje i form av søppel, mangel på offentlige toaletter, fulle parkeringsplasser og slitte turstier.
I juni 2025 vedtok Stortinget den nye besøksbidragsloven. Den trådte i kraft 1. juli i år.
Loven gir kommuner med «særlig stor belastning fra reiselivet» adgang til å innføre en lokal overnattingsavgift. Satsen er fastsatt til tre prosent av kostnaden for overnattingen eksklusive merverdiavgift.
En hotellovernatting til 2 000 kroner eksklusive merverdiavgift utløser dermed 60 kroner i besøksbidrag. Under flygelederstreiken i august var eneste ledige hotellovernatting i Bergen en suite til 30 000 kroner. Hvis det da hadde vært innført besøksbidrag og noen hadde slått til på suiten i stedet for en benk på Flesland, ville avgiften på toppen ha beløpt seg til om lag 900 kroner!
Kommunene kan velge å kreve inn avgiften bare deler av året. Men før den kan innføres, må det utarbeides en plan for bruken av pengene som må godkjennes av Nærings- og fiskeridepartementet. Kommunen må deretter vedta en lokal forskrift om avgiften.
Hotellnæringen har vært kritisk. Et hovedargument er at overnattingsbedriftene allerede bidrar betydelig gjennom skatter, avgifter og betaling for kommunale tjenester. Et annet er at ordningen treffer skjevt: Dagsbesøkende og turister som overnatter i egen bobil, campingvogn eller telt utenfor en campingplass, slipper unna.
Så har imidlertid Stortinget gitt regjeringen hjemmel til å innføre en egen cruiseavgift. Regjeringen har foreslått 100 kroner per cruisepassasjer per påbegynte 24-timersperiode når skipet ligger i havn eller setter passasjerer i land. Ambisjonen er at kommunene skal kunne begynne innkreving i løpet av første halvår 2027.
I Stranda kommune, som blant annet omfatter Geiranger, er det vedtatt en plan som danner grunnlag for å søke staten om å innføre besøksbidrag på kommersielle overnattinger fra 2028.
Samtidig mener Stranda at den nasjonale ordningen treffer Geiranger dårlig. Som Vestlendingen nylig har skrevet, er dette en høyst konkret problemstilling. Turistbygda har rundt én million besøkende i året. Rundt 300 000 kommer med cruise, og rundt 200 000 overnatter. Den andre halvparten er på dagstur. De lokale myndighetene mener det er de dagsreisende som skaper størst utfordringer med blant annet toaletter og parkering.
Det er et paradoks som peker rett mot en svakhet ved modellen. Når man først har valgt en kommunal og ikke statlig fastsatt avgift, er det underlig at kommunene får så lite rom for lokale tilpasninger.
Også Stavanger har arbeidet med begge ordningene. Ifølge DN har kommunen beregnet at en cruiseavgift kan gi nær 60 millioner kroner årlig, mens DNs beregninger tilsier rundt 33 millioner kroner fra overnattingsavgiften. Dersom flere av landets største turistdestinasjoner følger etter, kan det samlet bli beløp i milliardklassen.
Spørsmålet er likevel om byråkrater og politikere har laget et system som er unødvendig rigid. Hvorfor skal satsen på overnattingsavgiften være nøyaktig tre prosent overalt? Hvorfor skal en kommune som har svært kort turistsesong, ikke kunne sette en lavere sats enn en kommune med massivt turisttrykk hele året?
Hotellnæringen viser muskler. I nevnte DN-artikkel omtales hotellkjeder som varsler kutt i bidragene til reisemålsselskapene i kommuner som innfører turistskatt. I Tromsø har Strawberry-kjeden sagt opp medlemskapet i Visit Tromsø, mens Scandic og Thon Hotels vurderer det samme. Også i Lofoten er det varslet redusert støtte fra aktørene til felles tiltak.
Det betyr i verste fall at kommunene kan få noen titalls millioner kroner i nye avgiftsinntekter, samtidig som de mister deler av næringslivets finansiering av den viktige destinasjonsmarkedsføringen. Vinningen kan fort gå opp i spinningen.
Og hva med cruiseavgiften?
Også en flat avgift på 100 kroner per passasjer kan vise seg å bli for rigid. Hva skjer dersom et cruiserederi velger en havn i nærheten uten avgift, og heller tilbyr passasjerene busstransport til de mest attraktive severdighetene?
Da kan kommunen som har investert i toaletter, parkering, veier, avfallshåndtering og annen turistinfrastruktur, sitte igjen med svarteper: fortsatt tusenvis av dagsbesøkende – men uten cruiseavgiften og de betydelige havneavgiftene som cruiseskipene ellers ville ha lagt igjen.
Bergen har allerede pekt på at en lavere cruiseavgift enn den foreslåtte hundrelappen kan være mer passende. Det illustrerer kritikken om at behovet og belastningen er ulik fra sted til sted. Risikoen den enkelte turistkommune tar ved å innføre besøksbidrag og cruiseavgift kan til syvende og sist bli vurdert til å være for høy.
Vilnius har valgt en enkel modell. Den er ikke perfekt, men den er forståelig. Turisten betaler noen euro for å bidra til byen vedkommende besøker.
Norge har brukt over 20 år på å komme frem til en ordning. Resultatet er en lov om besøksbidrag, en forskrift, søknader, godkjenninger, planer, lokale forskrifter – samt en ny avgift for cruiseturister som fortsatt er under utforming.
Siste ord er ikke sagt. Mye tyder likevel på at det politiske håndverket bak både besøksbidraget og cruiseavgiften ikke treffer slik det burde. Næringsminister Cecilie Myrseth bør kanskje ta seg en tur til Vilnius.
